Alexis Taylor er mest kjent som stemmen i elektronikaorkesteret Hot Chip, men har fem soloalbum der han utforsker andre musikalske landskap. Som soloartist er han like deler rørende og imponerende, med en meloditeft som kan minne om «One-man Beatles» Emitt Rhodes og en varsom Paul McCartney. I tillegg til å være en særdeles omgjengelig og sympatisk type.

Hverdagssurrealisten Egil Hegerberg finnes i utallige musikalske konstellasjoner, blant annet Bare Egil Band, Ikke Bare Bare Egil Band Band og Bare Bare Band. Nå kommer hans mest rotnorske prosjekt: Bare Egils Spellemannslag, hvor han kveder og stever sine låter, akkompagnert av felegnikk og trekkspilleri fra de aller fremste tradisjonsmusikerne her til lands.

En ettertraktet gitarist og utrettelig samarbeidspartner på den norske utforskende musikkscenen, beskrevet som ‘blant gitarens fornyere, han er en slags indierock-auteur innenfor rammene av jazz og samtidsmusikk.’ Har med seg partner Anja Lauvdal på scenen, Lauvdal er prisbelønt pianist og elektronisk artist.

Kjartan Kristiansen er en av landets aller fremste låtskrivere og gitarister, som de fleste vil kjenne fra DumDum Boys. I Du & Du spiller han gitar og synger i duo-format sammen med Tomas Pettersen, trommis fra mangt et nydelig band. Du & Du gjorde en av sine aller første konserter på visefestivalen for to år siden, og kommer tilbake i år.

Euros Childs satte Wales på kartet lenge før Wrexham FC havnet på Disney+. Først som frontfigur i det nydelige bandet Gorky's Zygotic Mynci, deretter har han gitt ut sånn cirka 20 soloalbum, og har nå også blitt fast medlem i Teenage Fanclub. Euros har vært hos oss før, men nytt av året er at han denne gang stiller med et fantastisk liveband.

Egersundsbandet med Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal i front markerer i år et aldri så lite 20-årsjubileum. Bandet debuterte på visefestivalen i 2006, og er en av de hyppigste gjengangerne - gledelig nok. Under årets festival blir det nok smakebiter fra deres tiende album, som slippes til høsten, samt et dypdykk bakover i katalogen, og ikke minst flotte gjester på scenen.

Det sammenflettede musikalske DNA-et til to av Storbritannias mest begavede låtskrivere, Norman Blake og Euros Childs, Jonny platedebuterte i 2011, samme år som de også Visefestivaldebuterte. Leverer noen uimotståelige hits, og når de i tillegg sper på med klassikere fra bandkatalogene sine og kanskje en og annen Joe Meek-låt, blir dette selvsagt gull.

Malmin spiller folkemusikk fra Suldal og Bjerkreim, som de via arkivopptak har lært fra de gamle mesterne i området. Her har de i noen tilfeller lagt seg så tett opp til opphavet som mulig, mens andre steder har de bevisst dratt ting i en annen retning, ispedd konvensjonelle nåtidsinstrumenter.

Tro mot tonalitet og slåtteform gjør denne iherdige Stavanger-duoen ære på folkemusikktradisjonen uten å være redde for å bryte med konvensjoner. Pakket inn i et moderne og velklingende elektronisk landskap med sin tradisjonelle mikrotonale elektro-akustiske dansemusikk har Naaljos Ljom revitalisert det folkemusikalske.

Det er på ingen måte hverdagskost at en mann som den britiske rockelegenden Peter Perrett og bandet hans dukker opp i Norges land, så her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Ikke noe sentimental mimring, dette er en artist med noe på hjertet, som tyner ut hver celle av energi som er i kroppen.

Soloprosjektet til produsent Arne Kjelsrud Mathisen, som har gitt ut fire plater og fått bred dekning i internasjonal musikkpresse helt siden debutplaten i 2021. MOJO omtalte blant annet prosjektet som en hybrid mellom Kraftwerk, Tortoise, Air og Serge Gainsbourg. Prosjektet finnes i flere formater, live er Rural Tapes oftest en kvartett, men Kjelsrud Mathisen opptrer også solo.

Alter-egoet til Stephen Black, en walisisk musiker som i tillegg til soloprosjektet også spiller på visefestivalen med Euros Childs. Hans musikalske stil har blitt beskrevet som en miks av country og psykedelia - altså særegent, med fokus på sterke tekster.

The High Water Marks er et transatlantisk band tilknyttet Elephant 6-kollektivet som vi har mast mye om i flere år nå. De har vært aktive siden 2003, og vært svært produktive spesielt de siste årene, der de har sluppet det ene albumet etter det andre fullpakket med fuzzmarinerte popperler. På årets festival får vi oppleve Hilarie og Per Ole i en nedstrippet duosetting.

Tres Cojones spiller ikke konserter. Tres Cojones opererer derimot i et absurd, vidunderlig og speisa parallellunivers, der du som publikummer blir sendt inn i ei kulturell heksegryte du ikke aner at du elsker å være i før du er der. For dette er sannelig noe helt annet, på en hundre prosent kul måte. Dette er noe alle som elsker musikk må oppleve.

Dritbra band spiller dritbra musikk. I en ideell verden ville det vært tilstrekkelig å beskrive Valkyrien Allstars på den måten. Uten å måtte gå den lange omveien hvor en skriver at Valkyrien Allstars spiller tidløs og moderne musikk i ett og samme uttrykk, at de har smeltet sammen rock, pop, visesang og folkemusikk i et helt unikt musikalsk landskap.

At det nå ser ut til å spire opp nye generasjoner med sunne verdier er noe vi virkelig gleder oss over. Vrengt er alt du ønsker deg i et indieband, og de synger på norsk! Lydbildet er tidvis preget av store kontraster og uventede vendinger. Det er litt pønka, passe poppa, ganske bråkete og veldig fengende. Med hverdagsfilosofiske, tidvis samfunnskritiske, tankevekkende tekster.

I 1997 ble 100 eksemplarer av albumet “Bumble Bee Eyes” gitt ut på vinyl. Bandet bak var Dipsomaniacs, som på det tidspunktet i realiteten var Øyvind Holms soloprosjekt. Dipsomaniacs ble et fullverdig band og ga ut seks kritikerroste album, før det hele rant ut i sanden. I Egersund har Holm lovet å se seg litt tilbake, med en solid dose Dipsomaniacs-låter, ispedd noen nyere låter som passer inn i konseptet.

Vi fikk lokket Andrew Rumsey til Egersund i fjor sommer, og sammen med David Perry formidlet han sine nydelige, tidløse folklåter, som kan minne om både Nick Drake og The Clientele. Varme og inspirerende musikere vi bare måtte møte igjen. Derfor er det en glede å ønske Biskop Andrew Rumsey velkommen tilbake til Egersund også denne sommeren.

I verden i dag finnes det over 10 000 Elvis-imitatorer. Benny Borg er ikke en av dem, og i det ligger mye av styrken i hans enkle og stillferdige Elvis-konsert, “Hvor var du da Elvis døde?” Der Elvis selv hadde et digert apparat, har svartkledde Benny Borg bare seg selv, sin kassegitar og en barkrakk. Likevel er det technicolor og bredformat over hans one man-show.

Verdens beste artist som ikke er verdenskjent, og innehaver av det som sannsynligvis må være landets beste stemme. Kvaliteten på Vagles eget låtmateriale er skyhøyt, samtidig er han en av få i verden som klarer å tolke artister som Roy Orbison, Mickey Newbury, Townes Van Zandt eller Tim Buckley på et så himmelropende høyt og anstendig vis at man for en stakket stund glemmer av å tenke på originalene.

Fikk sitt gjennombrudd i 2018, med seier i Stjernekamp på NRK, og har siden brukt plattformen sin til å kjempe for samiske rettigheter. Selv om Ella Maries musikk bærer tydelige budskap om fornorskning av det samiske folket og sorg over kulturtap, er musikken hennes en feiring av sterk samisk motstandskraft og samhold.

Seks år etter forrige visefestival-opptreden, er flekkefjordspunkerne i Føkkefjord omsider tilbake med sin karakteristiske blanding av skitten punk og sørlandsviser, med utleverende, ekstremt direkte og politisk agiterende tekster fremført på klingende flekkefjorddialekt. Dette blir en av få muligheter til å oppleve bandet med musikalsk drahjelp fra Christian Winther og Anja Lauvdal.

Som sønn av punkelegenden Peter Perrett, som også spiller på Visefestivalen i år, ble musikk tidlig terapi og en flukt fra hverdagen for Jamie. Var originalmedlem av legendariske Babyshambles, før det bandet ramlet fra hverandre, og har siden 2015 jobbet tett med faren gjennom hans musikalske gjenoppblomstring. Solodebuterte i 2023.

Et navn som bør varme ethvert pophjerte, og nok de som i tillegg er litt ekstra svake for gitar som virkemiddel. Bak King Hüsky finner vi selveste Vidar Landa, mest kjent som gitarist og en av låtskriverne i Kvelertak. Når han nå står opp på egen hånd, er det litt annen gemytt, men så hinsides bra! I tillegg til å ha melodiens gave, skriver Vidar også enormt gripende gode tekster.

Det er ingen hemmelighet at Selma French og hennes prosjekter og band er høyt oppe på listen over ting vi liker. Med Morgonrode snakker vi brytningspunktet mellom tradisjonell folkemusikk og improvisasjon i retning jazz, og det hele er gjort på en veldig smakfull måte. Særdeles gode både på plate og live er de!

En gammel kjenning, og en som har stått bak noe av den fineste popmusikken vi kan tenke oss fra de siste tiårene. Han spilte for få år siden på festivalen med bandet og moderskipet sitt Teenage Fanclub (et av verdens beste band ja), og til sommeren dukker han jammen opp på egenhånd med kassegitar og en låtkatalog de fleste bør være misunnelige på.

En etterhvert så legendarisk artist fra Newcastle, som nok er litt vanskelig å beskrive med ord. Men det første som grep oss med Richard Dawson var at han skriver helt fantastisk gode tekster, han spiller enormt kult på gitar, og han er ikke redd for å pushe sjangergrenser.

Slapp nylig sin andre plate, som Dagens Næringsliv skriver at vi her har med Norges nye nasjonalskatt å gjøre! Noe vi tror mange som har sett Selma French under tidligere visefestivaler kan skrive under på, om det har vært sammen med Masåva, Frøkedal & Familien, med Sean O'Hagan eller som soloartist. I år spiller hun i tillegg også med bandet Morgonrode og i bandet til Euros Childs.

To tenåringssøstre fra landsbygda i Skottland, som vi tipper har blitt flasket opp på kvalitetsmusikk fra den spede start. Nå i full gang med å føre den klassiske indiepoparven videre, og snakket har for lengst begynt å bevege seg langt utover landegrensene, med uimotståelige melodihooks.

Thea & The Wild smeltet mange hjerter under fjorårets visefestival med sine nydelige tolkninger av Lillebjørn Nilsen-låter. I år blir det Thea & The Wild to festivaldager på rad, først en konsert med egne låter fredag kveld, og deretter tar bandet på seg Lillebjørn Nilsen-hatten og spiller opp på vår egen barnescene lørdag formiddag.

ULD er en fersk trio fra Oslo, som eksperimenterer med improvisert musikk og tar inspirasjon fra vise, indie, jazz, folk og tradisjonsmusikk. De prøver å skrive ærlige tekster, i tillegg til at de lar seg inspirere av norske lyrikere som Jon Fosse og Gunvor Hofmo, og forsøker å vekke nytt moderne liv til deres sterke dikt.

Vi prøver å ikke gjenta oss selv for mye, men noen artister drar vi med oss fra år til år i håp om at flere skal oppdage og se det samme som vi selv ser. Vilde Bye fra Tromsø er en av disse. Hun er ikke en artist som står på stedet hvil, og i år stiller hun med fullt band på scenen, en gjeng unge, lovende som bobler over av spilleglede og energi.

Den svensk / norske trioen Ævestaden skulle egentlig ha spilt på fjorårets festival, men måtte til sist melde avbud. Heldigvis får vi en ny sjanse igjen i år. De har gitt ut kritikerroste plater, vunnet priser og virkelig greid kunststykket med å bevare tradisjon og samtidig pushe grensene mot noe nytt og litt annerledes.